Gardsturisme

Neste år på denne tid er vi turistvertar, om alt går etter planen. Vi skal leige ut to hus;
ei restaurert og modernisert sperrestove frå 1800-talet, og eit oppussa, eldre bustadhus.
(Meir om sperrestova under eiga side på bloggen).
Det er spennande, og litt skremmande. Blir turistane nøgde med tilbodet vårt? Greier vi å friske opp gymnas-tysken til eit kommuniserbart nivå? Kjem vi til å slite oss ut på gjestfrie smil og tusen gjeremål som vi ikkje hadde føresett? Og vil turistane i det heile teke vere her, i dette evige regnet?

For tida er vi travelt opptekne med førebuingar. Det har lenge vore tankeaktivitet og planlegging, innkjøp, lånesøknad og budsjett. Det har vore utrydding, kasting, flytting og plassering av ting, donering til bruktbutikkar og oppfylling av ein søppelcontainer på 20 kubikkmeter. No er det vasking, måling, sparkling, pussing, demontering, oppmontering og enno uendelege mengder sparkling og måling. Nytt bad skal byggast i ein gammal murkjellar. Ein lettare overgrodd hage skal reinskast opp og helst gjerast overkommeleg lettdriven. Båtplass og kai skal rustast opp. Eit stabbur skal fiksast, eit stakittgjerde målast…. Arbeidslause vert vi ikkje det komande året, det er det einaste vi er heilt sikre på.

Innimellom let vi oss oppmuntre av inspirerande stoff om fenomenet gardsturisme. Det er visstnok i takt med trendane i tida. Folk er stressa av bylivet, og vil ut på landet og rekreere, får vi vite. I Bergens Tidende stod det å lese ei reportasje frå ein doktorbustad i Ulvik, der dei tilbyr seng og frukost (bed and breakfast) til opplevingsmetta menneske som helst vil sitje i ro og nyte freden. Det gjer ikkje noko om det regnar, kunne dei melde. Og hovudbodskapen var at turisthotella slit, men dei små, personlege og landlege tilboda er etterspurde som aldri før. Folk vil bli sett og møtt på ein personleg måte, og dei vil oppleve langsam tid og sjelefred.

Ein kommentar i same avis tidlegare i sommar tok for seg filmen «Folk ved fjorden» av Øyvind Sandberg, som har oppnådd overraskande publikumstal ved Bergen Kino i vinter. Sjølv såg vi filmen på Konsertpalèet på ein bergenstur i februar, og vart rørde og begeistra over det møtet vi fekk med kvardagsmenneska der. Men vi trudde kanskje vi var i sterkt mindretal og ugilde i vurderinga, vi som sjølv er ein slags bønder, noko bakstreverske i våre verdiar og på mange måtar (i alle fall i fylgje sønene i huset) gamaldagse folk ved ein fjord. Så viser det seg no at 20.000 personar har sett filmen, og det slett ikkje berre eldre folk. Mange unge har òg strøymt til kinosalen og teke seg tid til eit langsamt møte med to tilårskomne gardbrukarar ved Osterfjorden.

Redaktør Jan H. Landro har gitt sin kommentar i BT 18. juni tittelen «Det meningsfylte livet ved fjorden». Her tek han for seg dette fenomenet, og spør kva som fenger ved ein film blotta for ytre dramatikk, kommentarar eller andre spenningsskapande verkemiddel. Svaret hans er at møtet med dei to trauste bøndene får fram ein lengt i det moderne mennesket.
«Så vanlige er disse menneskene at de fremstår som helt uvanlige. Det de på beundringsverdig vis representerer, er verdier og holdninger som var allmenne for  noen generasjoner siden. Men som i dagens  stress- og konsumsamfunn virker antikverte – ja, nærmest aparte. (…) Jeg tror at noe av filmens appell henger sammen med en lengsel mange av oss føler. Lengselen etter det gode og enkle liv, en tilværelse vi selv kan styre, dager uten konstant stress, fri for all verdens støykilder, både visuelle og auditive, endeløse strømmer av informasjon og påvirkning.(…) I en tid der alt går så fort, og refleksjon ikke er hyllevare, melder det seg stundom en sterk trang til å stige av.»

Landro er i samband med dette også inne på den internasjonale «Slow city»- rørsla, som han kallar ein langsam motkultur. Medlemsbyane og -kommunane forpliktar seg på å fremje «det gode liv». «Det dreier seg om å bevare kulturelt mangfold og særpreg, styrke gjestfriheten og skape økt bevissthet om  lokale verdier og stedstilhørighet – i motsetning til å satse på shoppingkultur, kjøpesenterutbygging og kjededannelse.» 
Så vender han tilbake til filmen og konkluderer med at den blir «sjelemassasje, et blikk inn i en tapt verden vi kan kjæle litt for – før vi går tilbake til vår daglige konsumerisme.»

Og når vi går tilbake til målarkosten og maskeringstapen, er vi styrka i trua på at også vår stad ved fjorden kan gje langvegsfarande sjeler avstressande dagar. Vi målar vidare med eit håp om at i alle fall nokre turistar skal finne vegen til oss og oppleve litt langsam tid på landet – med eller utan regn.

Lærar om sommaren

Alle lærarar burde ha innlagt i arbeidsavtalen plikt til ei viss mengde hagearbeid om sommaren. Som eigenterapi. Renske opp eit gammalt blomsterbed, bygge ein liten mur, vende ei viss mengde kvadratmeter jord. Berre for å sjå med eigne auge at dette har eg gjort med mine to hender. Sjå endringa som veks fram under hanskane og spaden i løpet av ein time eller to. Ha sola i nakken og vinden i håret og kjenne svettedråpane som renn for ei god sak. Rive opp grastustar og løvetenner med rota, kjenne den gode «schvupp»-kjensla når rotsystemet slepper jorda, og tenkje eit lite «yess!» for kvar ugrasrot som er fjerna og bekjempa.

Denne behandlinga bør foreskrivast for alle yrkesgruppar som arbeider med menneske, men særleg for lærarar. Legar og helsepersonell kan jo inniblant oppleve å lappe saman eit sår, avhjelpe ein verkefinger, redde eit liv, og såleis få den tilbakemeldinga dei treng på at dei gjer noko handfast og nyttig. Men lærarane er det verre med. Vi som står i eit klasserom haust, vinter og vår, framfor nokon-og-tjue fjortisar, og prøver med alle midlar å putte vit og kunnskap inn i deira meir eller mindre mottakelege hjernar. Vi som i eit utal timar pr. år møter 27 tomme blikk medan vi fortel entusiastisk om litteraturhistoria på 1800-talet, verkemiddel i dikt eller verdien av å skrive rett nynorsk. Vi som aldri ser kva som skjer der inne i hjernen sine løynde irrgangar, bak deira blå, meir eller mindre uskuldige blikk. Rett nok har vi våre mistankar, men dei har vi ikkje mental styrke til å ta inn over oss. Vi hugsar enno litt for godt kva som rørte seg i våre eigne tankebaner i den alderen, og dommen over lærarane var hard. Dei var merkelege og dustete, alle som ein, med nokre få, heiderlege unnatak. Og i alle tilfelle var dei på ein heilt annan planet enn vi var, og skjønte lite av kva som eigentleg hadde verdi og relevans her i livet. Slik er det truleg enno.

Så der går vi lærarane, i vår eiga, faglege forestillingsverd, og lever i trua på at dei ein gong kjem til å oppdage det dyrebare i å kunne noko om Snorres kongesoger, Bjørnsons bondeforteljingar eller bøying av sterke verb på nynorsk. Og når vi ser dei tomme blikka og den uinteresserte stilla rungar mot oss i klasserommet, ligg det ein tanke bak i vår eigen hjerne og spør oss kvar feilen ligg. Kva er det som kan gjere livsfrisk, fotballspelande, forelska, veltrent ungdom om til resignerte amøber bak ein skulepult? Er det vi som er udugelege? Vår pedagogiske utdanning som er utilstrekkeleg? Skulesystemet som er grunnleggande upsykologisk og nedbrytande på livslysta? Byråkratane i Oslo som har laga altfor teoritunge og uoverkommelege læreplaner og syg energi og lærelyst ut av både oss og elevane?

Ein del folk, min eigen betre halvdel inkludert, har tidvis ein uimotståeleg trang til å slenge med leppa om lærarane sin lange sommarferie. «Ja, det er fint å vere lærar om sommaren..?!»
Det beste svaret eg har funne, er: «Ja, og du kan jo prøve å vere lærar om vinteren, så får du smake på det.» Då vert det vanlegvis stilt i andre enden. For tanken på 27 fjortisar på eitt breitt, i eit klasserom som er stua til randa, freistar sjeldan. Dersom eg så fortel at ein i tillegg må skrive planer og vurderingar, rette stilar og prøvar, dokumentere karaktergrunnlag, delta på eit ukjent tal møte og lage individuelle opplegg for dei som treng tilpassa opplæring, fell dei fleste av lasset.

Rett skal vere rett. Det er stjernestunder i klasserommet. Augneblink der blikka lyser i «on»-modus, der kommunikasjonen fungerer, der du kjenner at øyra lyttar og formeleg ser tannhjula som sviv i hjernane bak augeepla. Stunder der brikkene fell på plass, klasserommet surrar av konstruktivt gruppearbeid eller musikkrommet svingar av samspel og musikkglede. For all del. Av og til får vi til og med små signal om at vi trass alt ikkje er så toskete, vi lærarane. Dei styrkjer oss og held oss oppe til vidare arbeid for den gode sak. Det er drivstoff rett inn på tanken.

Men store deler av tida må vi leve på opplagsnæring og god tru. Satse på at det vi gjer har ein verknad i eit lengre perspektiv, at vi tener den oppveksande slekt til gode, sjølv om dei førebels ikkje veit sitt eige beste. Men ein kan bli litt energifattig av å leve på opplagsnæring over lengre tid. Den mentale nista kan bli oppbrukt, og det går lett tomt i reservane.

Og det er då hagearbeidet kjem inn i bildet. Kor mykje oppbygging ligg det vel ikkje for ei utarma lærarsjel i å sjå raske resultat av sitt eige arbeid? Å sjå den svarte, reine jorda der vassarve og løvetann hadde teke grep. Å plante nye vekstar og sjå at dei veks. Å reinske opp mosegrodde steinheller og gje dei nytt, blankt liv. Det er honning for sjela, ny tru på at endring skjer og at arbeid nyttar. Så kan vi møte att elevar og fagplaner med styrkt sinn og nytt mot.

Så, tillitsvalde, de skjønar kva de har å gjere: I staden for ein ekstra planleggingsdag med instruksar og kurs, skal det avtalefestast ein dag med obligatorisk hagearbeid. Garantert utbytte for alle. Dei som ikkje har hage, kan få grave hos meg.

Grøftegraving 3: Dyrking

Ein milepæl er nådd. Plogen er sett i jorda, og det er ein gledens dag.
Det gjenstridige, vanstelte, vasstrekte, overgrodde arealet er teke under kontroll. Forfallet har måtta gje tapt for langsiktig planlegging og seigt arbeid. Seint, men godt.
Alle åra då det har stått på planen, men ikkje nådd opp i kampen om tida, ligg no som eit tilbakelagt stadium. Dei skal ikkje gløymast, men hugsast som eit døme på at det alltid er for tidleg å gje opp.

(Sjå elles innlegga Grøftegraving og Grøftegraving 2).

Jazz på Jølst

I går var det sommarkonsert på Eikaasgalleriet på Ålhus, «Bossanova på nynorsk» med duoen A Mar. Heimbygda var i velkjent lune, som på ein sommardag i gamle dagar:
Intens møkalukt og silande regn. Eit 30-tals sjeler hadde funne vegen til Eikaasgalleriet, og var benka mellom veggene med Ludvig Eikaas sin kunst. Arrangør var Jølster jazzklubb, og i kafèen var det sal av vaflar og kaffi.
Dei to flinke, unge musikarane tok oss avslappa og uhøgtidleg med til eit møte med lette rytmar, leikne melodiar og klår, nynorsk språkdrakt. Tekstar om kjærleik, lengt og tristesse, med humor og snert, lett og svingande.

Sommarkonserten var ein avleggar av Jazz på Jølst, ei festivalhelg med jazz som vi har kunna nyte i haustmørket dei to siste åra. Kven kunne trudd noko slikt for nokre år sidan? Den første gongen var det nærast ein kuriositet, og tittelen var i seg sjølv ei sjølvmotseiing, tenkte vi. Jazz og Jølst, det passa slett ikkje saman.
Jølster har vore ei tradisjonell vestlandsbygd av bønder, basarar, hardingfeler, dansefestar, leikarring, Astrupbilete, fotball og langrenn, rømmegraut og bondekvinnelag. Kultur har det vore rikeleg av, og nokre nyvinningar har også vunne fram. Countryfestivalen på Breim har funne nokolunde gjenklang i den jølsterske folkesjela. Og Førdefestivalen har overtydd ein del skeptikarar, utvida horisonten for folkemusikken sine kvalitetar og vist fargar og klangar frå verda der ute. Men jazz?

Jølster jazzklubb har 70 medlemer, eit imponerande høgt tal i ei bygd med rotfesta bygdetradisjonar i slektsledd etter slektsledd bakover. Korleis få jølstringane til å lytte til jazz? For oss som har vokse opp i bygda, kunne det synast som ei umogeleg oppgåve. Kanskje det var vi som var for snevre i tankesettet vårt, og spende bein for vår eiga tru på kva som var mogeleg. Så då er det kanskje ikkje tilfeldig at det er ein tilflytta austlending som har vore initiativtakar og har drege store deler av lasset?

For over 40 år sidan kom ein annan innflyttar, frå bergenskanten, og vende om på kulturlivet på Jølster. Ein som fekk fart på korps og kor, og heldt det gåande som drivkraft i fleire tiår. Verknadene er velkjende for alle oss som fekk gleda av å sitje under hans taktstokk og kjenne på gleda over meistring og samspel. Vi fekk musikken inn i kroppen, i blodet, slik at det vart ei kjensle vi aldri kan leve utan. Vi fekk langsam og byggjande lærdom vi ikkje kunne vri oss unna, som rulla på seg og førte oss langs nye vegar vi elles aldri ville funne.

Dette er det spennande ved kulturlivet i ei lita bygd: Eitt menneske sin innsats kan ha ein snøball-effekt som spreier seg i mange retningar og set nye ting i gang. Ingenting gale med hardingfele, Astrup, basar og fotball, men den nye tida krev meir variasjon og utvikling. Skal ein kappast om ressursane, tiltrekke seg tilbakeflyttingsklar ungdom og vise attraktive fortrinn,  krevst det mangfald og breidde i den nye tida. Vi skal ha det same som i byane, men i meir naturfagre omgjevnader. Alle grupper, frå bønder og fotballfans til akademikarar og vinkjennarar, skal kunne kjenne seg heime og kjenne seg att i musikkval og smak.

I tilfellet Jazz på Jølst har nytenkjande innflyttarar og innsatsviljuge jølstringar funne sin nisje, og er i ferd med å overtyde. Så langt har det vore ein suksesshistorie, sjølv om nokon-og-30 sjeler på Eikaasgalleriet ein regntung sommarlaurdag ikkje i seg sjølv er noko oppsiktsvekkjande. Forhåpentleg gjev summen av opplevingane så mykje tilbake at eldsjelene i Jølster jazzklubb får att for innsatsen og får motivasjon til vidare satsing.

Også for oss utflyttarar som innimellom vender attende til heimbygda, er det godt å møte nye musikkopplevingar, sjå gamle og nye ansikt som deler dei spennande rytmane og tonane, late seg gripe og inspirere av nokon som gjer noko på nye måtar. Opne øyregangane for leik og improvisasjon, for dei som fann på å setje om brasiliansk bossanovapoesi til klingande nynorsk. Då kan vi finne nye sjelefrendar, glede oss over at det nye og uventa kan slå rot, sjølv om mykje er det ved det same.

Eit støttemedlemskap i Jølster jazzklubb trur eg ville vere heilt på sin plass. Eldsjelene som tek jobben med å planlegge, organisere, budsjettere, invitere og gjennomføre kulturlivets små høgdepunkt er verd vår fulle støtte. Dei som skaper påfyll for sjelene våre og plantar nye tankar i hovuda våre. Vi gler oss til Jazz på Jølst i oktober 2012!