«Ja, de treng vel ein tur opp her til sivilisasjonen av og til.» Replikken fall i eit selskap i Førde, vår næraste by. Det var heilt sikkert ikkje vondt meint, men det skurra i øyregangane. Sivilisasjonen, kor er den?
Då eg starta å skrive denne bloggen for eit års tid sidan, skulle det vere ein uhøgtidleg kanal for meir eller mindre humoristiske ytringar om det å busetje seg på eit småbruk ute i distriktet. Det første innlegget heitte Rapport frå «der ute», og skildra nettopp møta med sentrumsdamene – kjekke og venlegsinna på alle måtar, men med hyppige replikkar som «Korleis går det der ute (les: i hutiheita)?»
På det tidspunktet var det vel mest eit oppgitt skuldertrekk over litt tankelause talemåtar, og eg tenkte vel eigentleg ikkje at det spegla haldningar som stakk så djupt.
Men kanskje viser dei tankemønster som ligg som sementharde riller under fernissen av fridom, likskap, brorskap og distriktspolitikk.
For i år ser vi «her ute» i distrikta meir av sivilisasjonens sanne og brutale ansikt. Dei vidaregåande skulane skal under kniven, og vi kjenner sablane rasle over hovuda våre. Sivilisasjonens byggmeistrar vil gjerne sende dei to fjortisane mine, og alle klassekameratane deira, på hybel til Førde om eitt og eit halvt år. Niandeklassingane som no fjasar rundt i skulegarden i Høyanger og leikar som born, skal i så fall – alle som ein – sendast ut av heimane sine om 18 månader. Og alle deira småsysken og yngre vener, i sin tur.
Desse uferdige, halvmodne, ustrukturerte, surrete, vinglete ungdomane som stendig må vekkast, påminnast, oppdragast, korrigerast i kvardagen, av og til trøstast og støttast av eit tolmodig morshjarte, skal sendast ut av hendene våre lenge før dei er klare for det.
Kva slags sivilisasjon er det, som ikkje let heimane fullføre oppdragaransvaret sitt? Som vert tvinga til å sende dei unge, halvvaksne sjelene sine ut i kvardagar med frukostlause morgonar, hurtige middagsløysingar, alkoholfuktige bli-kjent-festar, pengeløyse og forsoving? Ein kvar oppdragar veit at omsorgsbehovet strekkjer seg ut over 16-årsalderen, og ein kvar sosialarbeidar og samfunnsplanleggar veit at det å halde ungdomen på rett kjøl med ei kjærleg hand er god samfunnsøkonomi.
Sett frå sentrum er det lett å bøye seg over sine modellar, budsjett og kalkylar, og rekne uforstyrra på innsparingar til skulebygg og utgifter til transport. Det er lett å sjå forbi at det er einskildmenneske som skal driftast inn i stimen av hybelkøer, opptakskøer, ventelister, bortebuarstipend og skyhøge hybelleiger. Det er lett å sjå forbi engstelege morshjarte og heimlengtande born.
Ei mor som ikkje får vere mor til ungen er flygeferdig av eiga vingekraft, vert sint og vanskeleg å ha med å gjere. Det blir mange slike mødre med tida, og vi kjem til å gje sentraliseringsplanleggarane motstand. For ein velutvikla sivilisasjon er eit samfunn som let alle sine borgarar gjere sine val på lik line, med sjansar til å velje å busetje seg ut frå andre verdival enn innbyggjartal og mengde butikkar. Det er eit system som gjev sine borgarar like sjansar til å utøve sitt foreldreskap, byggje sine familier og halde sine born i hendene til tida er inne for sjølv å sleppe tak, same kvar dei vel å bu.