Wow-faktoren

Så er vi der igjen: Det er halvanna veke til årets 10.klasse-konsert i Høyanger.
53 ungdommar skal stå på scena på samfunnshuset i nesten to timar, og synge, spele gitar, bass, trommer og piano. Nokre skal danse, lese dikt og vere programleiarar. Saman skal dei fortelje historia til det 20. århundret i musikk og tekstar. Salen skal vere full av foreldre, vener og sambygdingar, og dei unge artistane skal sitre av skrekkblanda fryd, nervar og forventning.

Musikklæraren gler seg mest til nok ein gong å kunne oppleve underet, Den Store Forvandlinga. Det skjer kvart einaste år: Flokken med femtenåringar på scena forvandlar seg frå eit uinteressert, mangehovuda troll av fnising, masing, flørting og fjas, til ei konsentrert gruppe med eit felles mål. Eit fellesskap der alle brått forstår betydninga av «ein for alle, alle for ein». Der kvar einaste sjel brått er seg medviten sitt ansvar og sin rolle, og dreg i same retning. Alle hentar omsider ut sitt beste av det dei har lært og er skjerpa til fingerspissane. Det er ei jubelstund for ein lærar.

Men akkurat no, i innspurten, er det spenninga som rår. Før dørene kan opnast er det ein stor jobb som skal gjerast, og musikklæraren kjenner ansvaret tynge. Klassane sitt øvingsarbeid gjennom hausten og vinteren skal samlast og syast saman på nokre få, korte fellesøvingar. Alle byter på å spele instrument, og plassar skal skiftast for kvart nummer. Det er nybyrjarar i dei fleste ledd, berre eit fåtal hadde peiling på gitargrep og trommerytmar då dei starta i 8. klasse. Dei har gått gradene, og no er den store finalen rett rundt hjørnet.

Deira meistring og oppleving er avhengig av at læraren har gjort dei rette vurderingane, plassert rett person på rett plass, lagt lista på rett nivå, klarer å lose dei gjennom eldprøva med ro og tydeleg leiing. Ingen skal måtte oppleve fiasko og nederlag. 
Tankane kvernar om alt som det bør øvast meir på, elevar som ein skulle hatt tid til å snakke med, instruere, hjelpe ein ekstra gong. Er programmet altfor langt? Skulle noko ha vore kutta? Skulle nokre oppgåver ha vore fordelt annleis? Klarer vi å koordinere alle innslaga? Blir billedserien ferdig? Rekk alle å skifte kostyme på rett plass i programmet? Klarer trommisen og gitaristen på dei kritiske oppgåvene å komme inn til rett tid og i rett tempo? Presset kjennest. Det er i denne fasen at ein kvart år spør seg sjølv kva ein eigentleg driv med, og kvifor.

Musikk er eit uviktig fag. Det gjer ingen til legar eller ingeniørar. Det kan ikkje målast på nasjonale prøvar eller internasjonale testar, og vise kor god skulen er samanlikna med andre skular, eller med resultata frå i fjor. Det skal ta kort tid i skulekvardagen, berre 45 minutt i veka, og det har ingenting å bety i den store samanhengen, samanlikna med matematikk, norsk og engelsk. Slik må det vere.

Den australske professoren Anne Bamford har forska på kunstfaga si rolle i utdanninga i ulike land i heile verda. Det store forskningsarbeidet munna ut i rapporten «The Wow Factor» – Wow-faktoren. Den viktigaste konklusjonen er – overraskande nok – at kunstfaga bidreg til å gjere elevane betre i andre fag. Anne Bamford har funne at «..utdanning gjennom kunstfag øker de samlede akademiske prestasjonene, reduserer uvilje mot skolen og fremmer positiv kognitiv overføring. (…..)
Kunsten kan spille en enorm rolle for den totale utdanningserfaringen elevene får. Ved å engasjere seg i kunsten kan elever i høy grad utvikle seg med hensyn til å få tillit og eierskap til egen læring. (….) man involverer seg, den formidler en følelse av fellesskap gjennom å dele holdninger, og den oppmuntrer elevenes motivasjon til å lære.»

Det er ikkje alltid slik at 4-1 = 3. Det er ikkje slik at ein time musikk er ein time tapt frå matematikk og norsk. Visst skal 15-åringane bli legar og ingeniørar, advokatar og tannlegar, og sjølvsagt må dei kunne rekne og skrive godt. Men på vegen dit kan dei ha nytte av å få styrka sjølvtillit og fellesskapskjensle, kjenne ein felles rytme og arbeide mot eit felles mål. Truleg har dei nytte av å jobbe hardt mot ei stor og uoversiktleg oppgåve, forstå sin rolle og jobbe for å fylle den. Kanskje har dei òg nytte av den kick-opplevinga det er å stå på scena, synge og spele gitar framfor eit publikum, kjenne nervøsiteten rive i kroppen, og kjenne bølgjene av stolt glede når applausen tordnar.

Når dei til slutt står der i scenelyset med strålande auge, er det ingen som lurer. Då er det ingen tvil om kva vi driv med, eller kvifor. Av alt uviktig opplever vi det viktigaste, akkurat då, og kvar slitsam undervisningstime har vore verd det. Det har skjedd kvar gong før, og forhåpentleg får vi oppleve det igjen, neste torsdag. Omtrent klokka ti den kvelden skal det stå 53 femtenåringar der på scena med ei felles, brusande kjensle: WOW!

Kjelde:
Bamford, Anne: Wow-faktoren. Globalt forskningskompendium, om kunstfagenes betydning i utdanning.
Musikk i skolen, Oslo, 2008.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4059767.ece

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s